Dagboken

7 06 2010

19. april 2005

Kjære dagbok.

I dag var første skoledag på Sandvika Videregående skole. Jeg hadde ikke forventet en veldig varm velkomst blant de andre ungdommene, jeg kommer jo tross alt nesten et år senere enn resten av dem. Men dette var mye verre enn jeg hadde forventet.
Hjemme i Russland hadde jeg mange venner. Jeg hadde også en bestevenninne, Olga. Vi var som søstre og var sammen hver eneste dag. Vi hadde det så fint. Frem til den skjebnesvangre dagen.

4. september 2007 fikk jeg en telefon fra faren til Olga.
Jeg var så heldig, men likevel så utrolig uheldig. Jeg var ikke på skolen den 3. september, fordi jeg begynte å bli syk, og mamma sa det var best at jeg ble hjemme så jeg ikke smittet noen av skolekameratene mine. Jeg fikk helt sjokk da jeg fikk vite at jeg var den eneste som hadde sluppet unna. Nyheten kom som tusen knivstikk mot hjertet mitt. Både Olga og moren hennes som jobbet som lærer var blitt drept av en tungt bevæpnet bande. Banden stormet skolen og stuet dem og 1200 andre gisler sammen som kveg i gymsalen med utallige bomber plassert rundt seg. Det var da vi bestemte oss for å forlate landet.

Alt er så annerledes her enn i Russland. Ikke bare naturen og omgivelsene, men også kulturen og menneskene rundt meg. Hjemme hilste alle på hverandre og smilte til hverandre i gatene. Her er det ikke sånn. Ikke i det hele tatt. Jeg føler meg helt usynlig her på skolen. Når jeg går gjennom gangene føler jeg meg som luft. Jeg har prøvd å ta kontakt, men jeg får kun korte svar og stygge blikk tilbake. Jeg må være sterk og folk må se det.

3.juni 2005

Kjære dagbok.

I dag gjorde jeg det utroligste, noe jeg aldri hadde trodd jeg ville tørre. De skulle få høre historien min. Ikke fordi jeg ville ha sympati men fordi jeg ville ha forståelse. Forståelse for hvorfor jeg er så forskjellig fra de andre, for hvorfor jeg plutselig dukket opp her, lenge etter alle de andre, og hvorfor jeg alltid er stille, forsiktig og innadvendt rundt andre mennesker. Rett etter at jeg hadde kommet på skolen i dag morges, tok jeg initiativ til en samtale med læreren min og fortalte henne hva jeg hadde planlagt å gjøre. Etter samtalen var det ingen vei tilbake, og jeg ble mer og mer nervøs hver gang døra til klasserommet åpnet seg og en ny elev kom inn. Til slutt var klassen komplett og 29 forventningsfulle ansikter var vendt opp mot meg. Jeg hørte min egen skjelvende stemme heve seg og fortelle historien ingen hadde fått høre før dem.

De reagerte med applaus. Én etter én begynte de å klappe. Ikke forventet. Jeg kjente med en gang at et flere kilos trykk lettet fra skuldrene mine. Jeg var godtatt.

8.mars 2006

Kjære dagbok.

Åttende mars er kvinnedagen i Norge. Men for meg har den betydd noe mer. I dag har jeg fått meg min aller første deltidsjobb, på ICA som kasserer. Jeg feirer også tremåneders dag med kjæresten min. Han er så fantastisk og så utrolig snill og god mot meg. Han heter Markus og er der alltid når jeg trenger han. Jeg har også vært så heldig at jeg har blitt en del av en jentegjeng på skolen. Vi har det utrolig gøy sammen og jeg føler meg ikke lenger utenfor. Jeg er så glad jeg turte å fortelle dem hvem jeg er.

Reklamer

Handlinger

Informasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s




%d bloggere like this: