”Power has a Fragrance” er navnet på Gardar Eide Einarssons største museumsutstilling hittil. Utstillingen vises frem på Astrup Fearnley Museet for Moderne kunst i Oslo fra 6. mai til 22. august i år. 
Einarsson ble født i Oslo den 12. januar 1976, og bor nå i New York der han jobber som kunstner på heltid. Han har tidligere hatt kunsten sin utstilt blant annet på Malmoe Art Museum og Norwegian National Museum of Art, og er også kjent for sitt samarbeid med kunstnerkollega Matias Faldbakken. I det siste har han gjort stor internasjonal suksess med sin særegne kunstnerstil.
Einarssons kunstnerstil er nemlig vanskelig å sette i bås. Verkene hans kan lett oppfattes som et stort rot, uten sammenheng og tilfeldig plassert. Men graver litt lenger ned under overflaten, skjønner man at det er både historie og mening bak hvert enkelt bilde og hver enkelt installasjon. Et kjennetegn på kunsten hans er at han aldri lager et eneste verk som ikke er inspirert av noe som finnes fra før. Alt fra etterligninger av japanske trafikkjegler til Andy Warhol-inspirerte bilder er med. Og alt henger på en eller annen merkelig måte sammen.
Å gi Einarssons kunst et tema er ikke lett. Men det er klart og tydelig at et tema som går igjen gjennom mange av verkene i utstillingen ”Power has a Fragrance” er kriminalitet og makt. Utstillingen inneholder nemlig både bomber, pistoler, politimenn og skurker. Noen av verkene har åpenbart tilknytning til kriminalitet, når det gjelder resten må man bruke lengre tid på å oppfatte budskapet. Et eksempel på dette er et maleri av store sirkler i blått, hvitt og sort som pryder en hel vegg for seg selv i et av rommene. Dette bildet kan ved første øyenkast se ut som noe helt ordinært uten noen spesiell mening. Men sjekker man historien bak verket, viser det seg at sirklene også er kartet som ble brukt av Una-bomberen til å holde oversikt over tønnene med blant annet dynamitt, som han fraktet med seg på lasteplanet til bilen sin. Ved å ta elementer vekk fra sin opprinnelige ”plass” og sette det inn i en kunstutstilling, gir Einarsson hvert enkelt element en ny mening, og denne meningen er ofte vanskelig å tolke. 
Verkene i denne utstillingen har altså både mening og historie bak seg. Men den faktiske sannheten i det kunstneren formidler, varierer. De tre bildene av ”det typiske skurkeansikt” som skal vise at alle kriminelle har et spesielt ansiktstrekk, er et eksempel på dette. Bildene består av mange portretter av kriminelle som er lagt oppå hverandre, og skal visstnok vise oss at alle kriminelle har et felles ansiktstrekk. Ideen bak verket er god nok, men kunstnerens påstand er det verre med. For det er jo helt usannsynlig at alle som gjør kriminelle handlinger ligner på hverandre i ansiktet?
Navnet på kunstutstillingen, ”Power has a Fragrance” er lånt fra en sangtittel av industrirockebandet Death in June. Makt har gjennom hele Einarssons karriere vært en viktig problemstilling for ham, og dette viser han gjennom mye av sin kunst. Han har plukket ut enkeltobjekter fra mange ulike kulturer og samfunn, og satt de ulike historiene og fysiske gjenstandene sammen til denne spesielle sort/hvitt-utstillingen. ”Makt har en lukt” er jo også en påstand man stopper opp og funderer litt over. For går det an å oppfatte makt gjennom andre sanser enn det man ser og hører? Dette er et av de mange spørsmålene som dukker opp i forbindelse med utstillingen. Finnes det egentlig noe fornuftig svar?
Oda's MK-blogg 